Didi møter kunstneren Van Gogh og spør om hvert maleri: "Hvorfor malte du akkurat dette?"
Stjerner som hvirvler rundt, gule solsikker og en natthimmel uten en eneste dråpe svart.
La oss kikke med Didi og finne ut hvilke følelser som gjemmer seg i bildene.
Fra et rom fullt av malerier trådte en ekte kunstner frem
Didi kikket inn i et rom fullt av malerier i WAGZAK JUMP — og plutselig trådte en mann med stort skjegg rett ut av rommet!
Banggu stod ved siden av og holdt fast i den gule ballongen med store øyne. "Didi, det kom et ordentlig menneske ut av maleriet!"
Langs veggene hang rammer på rad, og fargene var så sterke at vi begge ikke klarte å se bort.
"Hei, jeg er kunstneren Van Gogh." Mannen tok av seg hatten og hilste vennlig.
"Wow, har du malt alt dette?" spurte jeg, og mannen smilte bredt. "Skal vi se på dem én etter én?"
Jeg var nysgjerrig på så mye. Så Banggu og jeg bestemte oss for å følge med og spørre om hvert eneste maleri.
"Hvorfor malte du ditt eget ansikt førtitre ganger?"
På den første veggen hang det haugevis av portretter som lignet hverandre.
Et ansikt med skjegg, et med hatt, et kledd i blått. Det så ut til å være samme person, men ansiktsuttrykkene var litt forskjellige.
"Hvem er dette?" spurte jeg.
"Det er meg. Et maleri av seg selv kalles et 'selvportrett'."
Mannen telte på fingrene og sa: "Jeg malte førtitre stykker. Over ti år."
"Førtitre ganger?!" Jeg blir lei etter tre selfier. Banggu ristet også på ballongen og sa: "Æsj, jeg orker ikke én engang!"
"Jeg ville male mennesker, men det var vanskelig å finne modeller. Så jeg malte om og om igjen ansiktet jeg så i speilet."
Å, han malte seg selv i speilet fordi han ikke hadde noen andre å male. Litt trist — men imponerende at han ikke ga opp.
"Hvorfor snurrer natthimmelen rundt og rundt?"
Foran det neste maleriet slapp det seg ut av meg et "Wow…"
Natthimmelen bølget, og stjernene så ut til å snurre rundt.
"Dette er 'Stjernenatten'." sa mannen stille.
"Men en ekte natthimmel snurrer ikke sånn. Hvorfor malte du den slik?"
"For meg så natthimmelen ut til å røre seg og leve. Det var en periode da jeg hadde det veldig tungt og hvilte ut — kanskje derfor føltes stjernene større og lysere."
At han malte en slik skinnende natt da han hadde det vondt, fikk meg til å kjenne en klump i halsen.
Til venstre reiste noe seg som en flamme, og jeg spurte "Er det ild?" — men det var et tre som heter sypresse. At et tre kan se ut som en flamme — Van Gogh ser virkelig verden på en spesiell måte.
"Hvorfor malte du solsikker så mange ganger?"
Det neste rommet var helt gult. Store solsikker fylte en vase.
"Du liker virkelig godt solsikker?"
"Ja, jeg elsket solen. Og solsikker ligner solen, så jeg var veldig glad i dem."
Det viste seg at dette maleriet hadde en historie. Hans kjære venn Gauguin skulle komme på besøk, og Van Gogh ville pynte atelieret med solsikkemalerier for å ønske ham velkommen.
"Jeg skrøt til og med i et brev til broren min Theo — 'Det blir et fantastisk maleri!'" sa mannen og lo litt flaut.
Jeg pynter jo rommet mitt når en kjær venn skal komme — akkurat det samme! Hihihi. Han må ha gledet seg så mye til vennens besøk at han laget et helt blomstereng av malerier.
"Natt — men helt uten svart farge?"
Det neste maleriet forestilte natten, men var likevel varmt og slett ikke mørkt. Det het 'Kafeterrasse om natten'.
En stor gul gasslykt lyste klart på kaféen, og over den strakte en blå himmel seg ut, prikket med stjerner.
"Her brukte jeg ikke svart farge i det hele tatt." sa mannen.
Natt uten svart farge?!
"Jeg brukte bare blått, lilla, grønt og klar gul. Det morsomste var å prikke inn stjernene én etter én."
Og virkelig — ikke noe svart noe sted! Alt er blått og lilla. Men det ser likevel ut som natt, noe som er helt utrolig.
Mannen lot som han prikket inn stjerner, og jeg stod ved siden av og prikket med fingeren også. Hoho.
"Kan man skape 'ro' med bare farger?"
Denne gangen var det et lite rom. Det var mannens ekte soverom — 'Soverommet i Arles'.
