Start gratis
Start gratis

En venn i skogen — hvilken vei hjelper henne på ordentlig?

💡 Hva handler historien om —
Didi møter den ene dyre- og planteven etter den andre som trenger hjelp i skogen.
Hver gang hun vil hjelpe, dukker det plutselig opp et veikryss — den ene veien hjelper på ordentlig, den andre gjør det bare vanskeligere for vennen.
Hvilken side må man velge for å være en ekte naturvokter? Og helt til slutt løses også hemmeligheten bak den røde-ørede skilpadden fra morgenen.

Røde ører ved dammen — er det greit?

Didi legger hodet på skakke og ser undrende på en skilpadde med røde striper ved ørene i nabolagsdammen

Jeg gikk forbi dammen i nabolaget, og der lå en skilpadde og solte seg på en stein.

Ved ørene løp en tydelig rød stripe. For en skarp farge!

Jeg ble stående lenge og se, fordi hun var så fin, men noe kilte hele tiden i meg.

I dammen vår har det alltid bare vært skilpadder med fine runde skall.

Men denne røde-ørede vennen … hvor kommer hun egentlig fra?

Skulle jeg ta henne med hjem og passe på henne? Eller la henne være? Jeg visste virkelig ikke hva som var riktig.

Heldigvis hadde jeg noe med meg. I WAGZAK JUMP åpnet jeg leksjonen „Økosystemets voktere som tar vare på naturen”.


Midt i skogen — plutselig et veikryss!

Didi i økosystemvokterdrakt går inn i AR-skogen som har dukket opp midt i rommet

Jeg dykket inn i skjermen, og foran øynene mine åpnet en ekte skog seg.

Trær, en dam og små dyr som løp omkring i gresset.

Fra og med i dag er jeg økosystemets vokter som skal ta vare på denne skogen.

Men for hvert skritt jeg tok, dukket det plutselig opp et veikryss under føttene.

På den ene siden en grønn pil, på den andre en rød.

„Hvilken vei hjelper egentlig?” Hvert valg viser hva som skjer. Uff, jeg dirret!


Første veikryss — bjørnen med fastlåst pote

AR-scene — en asiatisk svartbjørn klynker med poten fanget i en snare, mens Didi ser bekymret på

Dypt inne i skogen møtte jeg en stor bjørn med et hvitt halvmånetegn på brystet.

Det er en asiatisk svartbjørn. Han bor i de koreanske fjellene, og det er så få igjen at vi virkelig må verne om ham.

Men han fikk ikke flyttet på poten og klynket lavt. Da jeg så nærmere etter, var det noe snor-aktig som satt strammet rundt poten.

Det var en snare — en felle noen i hemmelighet hadde satt ut i skogen for å fange dyr.

Så, veikryss. Hvilken side?

Rød vei — det er skummelt, så jeg later som ingenting og går forbi.
Bjørnen blir sittende fast og klynker videre. Den skadde poten gjør mer og mer vondt. Nei, sånn kan det ikke være.

Grønn vei — „Vent litt, jeg løser deg!” og forsiktig fjerner jeg snaren.

Uten å nøle valgte jeg grønn!

AR-scene — Didi løsner forsiktig snaren fra den asiatiske svartbjørnens pote

Da jeg rolig viklet av snoren, trakk bjørnen ut poten og ruslet stille ut på gresset.

Uten en eneste skramme! Puh, en stein falt fra brystet.

Kanskje den som satte snaren ikke mente det helt vondt heller. Men fjellene er jo dyrenes hjem.

Og i det hjemmet skal man ikke etterlate farlige feller — det vet jeg nå også. Bjørn, så godt at du er trygg!


Andre veikryss — en håndfull eikenøtter

AR-scene — en voksen plukker eikenøtter fra skogbunnen mens et ekorn og Didi følger med

Litt lenger frem lå det masse eikenøtter på skogbunnen.

En mann samlet dem i håndfuller og puttet dem i en pose. Han syntes nok de var fine og ville ta dem med hjem.

Ved siden av ham prøvde et ekorn å få en eikenøtt i munnen, men trippet bare urolig med potene.

Igjen et veikryss. Hvilken side?

Rød vei — de er jo fine, så jeg fyller også lommene mine.
Da forsvinner vintermaten til ekornene og villsvinvennene. En venn blir sulten. Nei, det går ikke.

Grønn vei — eikenøttene får ligge, og jeg gleder meg over dem bare med øynene.

Jeg trykket bestemt på grønn!

„Hr., eikenøttene er vintermat for dyrevennene.” Jeg sa det rolig, og mannen svarte: „Å nei, det visste jeg ikke. Jeg var nesten i ferd med å ta dyrenes mat” — og la eikenøttene forsiktig tilbake.

Mannen var ikke vond — han visste det bare ikke. Så snart han fikk høre det, sluttet han med det samme.

Ærlig talt har jeg også hatt lyst til å ta med en fin grankongle hjem. Men det gjør jeg ikke lenger. For oss er det en liten frukt, men for noen et helt måltid.


Tredje veikryss — kjeksen som gis av omsorg

AR-scene — noen rekker en kjeks frem til et villdyr mens Didi står ved siden av og tenker

På vei ut av skogen så jeg at noen rakte en kjeks til et ekorn.

„Den er jo så søt~” sa personen med et stort smil, og den følelsen forsto jeg godt. Når jeg ser noe søtt, vil jeg også gjerne dele med en gang.

Men så dukket et veikryss opp igjen. Hvilken side?

Rød vei — jeg gir også en kjeks ved siden av.
Når dyret venner seg til menneskemat-smaken, glemmer det stille hvordan det selv finner mat. Da blir det vanskelig å klare seg alene. Oj, så dette var altså ikke å hjelpe?

Grønn vei — kjeksen blir liggende i lommen, og jeg ser bare stille på lang avstand.

Jeg listet meg over til den grønne.

„Når man gir mat, blir det faktisk verre for dem. Det aller beste er å se på fra avstand.” Jeg sa det rolig, og personen svarte: „Å, det finnes altså andre måter å være glad i noen på” — og puttet kjeksen tilbake.

Å bry seg på ordentlig er ikke å gå tett på, men å stå stille og se fra avstand. Hihihi, det finnes mange måter å være glad i noen på.


Fjerde veikryss — når jeg møter den duftende klippeorkideen

AR-scene — Didi finner en truet klippeorkidé på en klippevegg og bøyer seg ned for å kjenne duften

På en klippevegg blomstret en liten hvit blomst. Da jeg kom nærmere, kom en mild duft mot meg.

Det er en klippeorkidé. Så sjelden at hun nesten ikke ses i fjellene lenger — en truet plante.

Å få se noe så vakkert på ordentlig! Det kilte i nesa!

Akkurat da strakte noen lenger bort hånden ut for å rive opp orkideen i hemmelighet.

Det siste veikrysset. Hvilken side?

Rød vei — hun er jo så fin, så jeg graver opp én i smug og tar med hjem.
Da blir de få klippeorkideene som er igjen enda færre. Kanskje forsvinner hun fra klippeveggen for godt. Nei!

Grønn vei — jeg graver henne ikke opp, men tar bilde av den som vil ta henne og viser det til en voksen.

Uten å nøle — grønn. Klikk!

AR-scene — Didi tar bilde av noen som prøver å rive opp klippeorkideen, og viser det til en voksen

Med ett bilde fikk klippeorkideen bli stående på klippeveggen og spre duften sin videre.

Selv om vi ikke selv kan stoppe noen eller ta tak, hjelper det enormt å fortelle en voksen og melde fra. „Så heldig, klippeorkideen er reddet!”

Underveis lærte jeg én ting. Veien som hjelper og veien som plager ligger bare et hårstrå fra hverandre.

Selv de som var nær på å velge rødt fordi de ikke visste det, gikk straks tilbake på den grønne så snart noen fortalte dem det.


Og hva med den røde-ørede skilpadden?

Didi ser inn i AR-dammen der den hjemmehørende kinesiske trekjølede dammskilpadden og den rødørede sumpskilpadden flyter ved siden av hverandre

Da jeg kom ut av skogen, kom jeg tilbake til den samme dammen. Den rødørede skilpadden som hadde kilt i tankene mine om morgenen — der var hun fortsatt.

Og ved siden av henne fløt en hjemmehørende skilpadde med fint, rundt skall. Det er en kinesisk trekjølet dammskilpadde.

Å, det var derfor! Den rødørede skilpadden er en venn fra et fjernt land. Rødøret sumpskilpadde!

Noen hadde hatt henne som kjæledyr og så sluppet henne ut i dammen i smug. Når det blir flere og flere av dem, mister den hjemmehørende kinesiske trekjølede dammskilpadden maten sin, og levestedet hennes blir mindre.

Da kom morgenens spørsmål tilbake — „Ta med og passe på, eller bare la være?” Det viste seg at ingen av svarene var riktige!

Både å ta med og å slippe ut i dammen var røde veier som bare gjorde det vanskeligere for vennene.

AR-scene — Didi løfter den rødørede sumpskilpadden forsiktig vekk slik at den kinesiske trekjølede dammskilpadden får plassen sin tilbake

Den rødørede sumpskilpadden er ikke vond. Hun kom ikke hit av seg selv og har ikke gjort noe galt.

Men siden den kinesiske trekjølede dammskilpadden også trenger plass å leve på, hjelper vi til så ingen av dem skal ha det vanskelig — det handler om å finne balanse.

På skjermen løftet jeg forsiktig den rødørede sumpskilpadden vekk til et eget sted. Da svømte den kinesiske trekjølede dammskilpadden en runde i dammen, som om hun nettopp hadde fått tilbake plassen sin.

Morgenens røde ører — hele hemmeligheten er løst!

Noen venner blir det for mange av, andre for få — og slik oppstår veikryssene. Å velge den grønne veien hver gang — det er nok det en ekte naturvokter har i hjertet.

Nå, når jeg går forbi nabolagsdammen, kommer ikke en eneste rød stripe ved et øre til å gli forbi meg lenger. Hoho!


100+
3D-innhold
30
Støttede språk
ZERO
Læring uten reklamer


▶ Ekte AR-skjermer fra WAGZAK JUMP

Oppdraget til økosystemets voktere som Didi møtte — opplev det selv i AR

Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 1Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 2Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 3Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 4Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 5Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 6Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 7Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 8Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 9Ekte AR-skjerm WAGZAK JUMP 10

← Sveip for å se mer

Ville du også valgt den grønne veien i skogens veikryss?

WAGZAK JUMP — hopp rett inn i verden

QR-kode WAGZAK JUMP

Skann med smarttelefonkameraet


Ofte stilte spørsmål

S. Hva er fremmede arter (økosystemforstyrrende arter)?

Fremmede arter er dyr og planter som ikke opprinnelig levde hos oss, men er ført inn fra andre land. Når en slik art øker så raskt at den tar mat og levested fra våre hjemmehørende venner — slik den rødørede sumpskilpadden fortrenger den kinesiske trekjølede dammskilpadden — kaller vi den en „økosystemforstyrrende art”. Den fremmede vennen er ikke vond, hun er flyttet mot sin egen vilje. Problemet er når det blir så mange at balansen faller, så vi hjelper naturen å finne tilbake til riktig balanse.

S. Får man ikke ta med eikenøtter eller bær fra skogen?

Det er best å la dem ligge. Eikenøtter er kostbar vintermat for ekorn, villsvin og andre skogsdyr. For oss er det bare en liten frukt, men for dyrevennene våre et helt måltid. Man skal heller ikke i smug grave opp truede planter, slik som klippeorkideen. La naturen stå og glede deg over den med øynene.

S. Får et barn selv hjelpe ville dyr?

Det er tryggest å ikke selv røre eller fange ville dyr. Ser du et skadet dyr, en felle eller noen som plukker noe i smug, så si ifra til en voksen eller meld det. Ikke gi mat til ville dyr heller. Når de venner seg til menneskemat, kan de glemme hvordan de klarer seg selv. Å se på rolig fra avstand er den aller største hjelpen.


Vi sees igjen med en ny morsom leksjonshistorie. Hilsen Didi.

Hva syntes du om artikkelen?

Trykk én gang for å reagere. Trykk igjen for å angre.

Møt WAGZAK-familien

0/5 møtt

  • didi — låst
  • ppuri — låst
  • banggu — låst
  • halme — låst
  • bobo — låst

WAGZAK JUMP

Gjør dagens nysgjerrighet til lek

Møt spørsmålet igjen med 3D, AR og WAGZAK-figurene.

Ingen annonser · avbryt når som helst · laget av lærere

Anbefalte artikler