Didi møter den ene dyre- og planteven etter den andre som trenger hjelp i skogen.
Hver gang hun vil hjelpe, dukker det plutselig opp et veikryss — den ene veien hjelper på ordentlig, den andre gjør det bare vanskeligere for vennen.
Hvilken side må man velge for å være en ekte naturvokter? Og helt til slutt løses også hemmeligheten bak den røde-ørede skilpadden fra morgenen.
Røde ører ved dammen — er det greit?
Jeg gikk forbi dammen i nabolaget, og der lå en skilpadde og solte seg på en stein.
Ved ørene løp en tydelig rød stripe. For en skarp farge!
Jeg ble stående lenge og se, fordi hun var så fin, men noe kilte hele tiden i meg.
I dammen vår har det alltid bare vært skilpadder med fine runde skall.
Men denne røde-ørede vennen … hvor kommer hun egentlig fra?
Skulle jeg ta henne med hjem og passe på henne? Eller la henne være? Jeg visste virkelig ikke hva som var riktig.
Heldigvis hadde jeg noe med meg. I WAGZAK JUMP åpnet jeg leksjonen „Økosystemets voktere som tar vare på naturen”.
Midt i skogen — plutselig et veikryss!
Jeg dykket inn i skjermen, og foran øynene mine åpnet en ekte skog seg.
Trær, en dam og små dyr som løp omkring i gresset.
Fra og med i dag er jeg økosystemets vokter som skal ta vare på denne skogen.
Men for hvert skritt jeg tok, dukket det plutselig opp et veikryss under føttene.
På den ene siden en grønn pil, på den andre en rød.
„Hvilken vei hjelper egentlig?” Hvert valg viser hva som skjer. Uff, jeg dirret!
Første veikryss — bjørnen med fastlåst pote
Dypt inne i skogen møtte jeg en stor bjørn med et hvitt halvmånetegn på brystet.
Det er en asiatisk svartbjørn. Han bor i de koreanske fjellene, og det er så få igjen at vi virkelig må verne om ham.
Men han fikk ikke flyttet på poten og klynket lavt. Da jeg så nærmere etter, var det noe snor-aktig som satt strammet rundt poten.
Det var en snare — en felle noen i hemmelighet hadde satt ut i skogen for å fange dyr.
Så, veikryss. Hvilken side?
Rød vei — det er skummelt, så jeg later som ingenting og går forbi.
Bjørnen blir sittende fast og klynker videre. Den skadde poten gjør mer og mer vondt. Nei, sånn kan det ikke være.
Grønn vei — „Vent litt, jeg løser deg!” og forsiktig fjerner jeg snaren.
Uten å nøle valgte jeg grønn!
Da jeg rolig viklet av snoren, trakk bjørnen ut poten og ruslet stille ut på gresset.
Uten en eneste skramme! Puh, en stein falt fra brystet.
Kanskje den som satte snaren ikke mente det helt vondt heller. Men fjellene er jo dyrenes hjem.
Og i det hjemmet skal man ikke etterlate farlige feller — det vet jeg nå også. Bjørn, så godt at du er trygg!
Andre veikryss — en håndfull eikenøtter
Litt lenger frem lå det masse eikenøtter på skogbunnen.
En mann samlet dem i håndfuller og puttet dem i en pose. Han syntes nok de var fine og ville ta dem med hjem.
Ved siden av ham prøvde et ekorn å få en eikenøtt i munnen, men trippet bare urolig med potene.
Igjen et veikryss. Hvilken side?
Rød vei — de er jo fine, så jeg fyller også lommene mine.
Da forsvinner vintermaten til ekornene og villsvinvennene. En venn blir sulten. Nei, det går ikke.
Grønn vei — eikenøttene får ligge, og jeg gleder meg over dem bare med øynene.
Jeg trykket bestemt på grønn!
„Hr., eikenøttene er vintermat for dyrevennene.” Jeg sa det rolig, og mannen svarte: „Å nei, det visste jeg ikke. Jeg var nesten i ferd med å ta dyrenes mat” — og la eikenøttene forsiktig tilbake.
Mannen var ikke vond — han visste det bare ikke. Så snart han fikk høre det, sluttet han med det samme.
Ærlig talt har jeg også hatt lyst til å ta med en fin grankongle hjem. Men det gjør jeg ikke lenger. For oss er det en liten frukt, men for noen et helt måltid.
Tredje veikryss — kjeksen som gis av omsorg
På vei ut av skogen så jeg at noen rakte en kjeks til et ekorn.
„Den er jo så søt~” sa personen med et stort smil, og den følelsen forsto jeg godt. Når jeg ser noe søtt, vil jeg også gjerne dele med en gang.
Men så dukket et veikryss opp igjen. Hvilken side?
Rød vei — jeg gir også en kjeks ved siden av.
Når dyret venner seg til menneskemat-smaken, glemmer det stille hvordan det selv finner mat. Da blir det vanskelig å klare seg alene. Oj, så dette var altså ikke å hjelpe?
Grønn vei — kjeksen blir liggende i lommen, og jeg ser bare stille på lang avstand.
Jeg listet meg over til den grønne.
„Når man gir mat, blir det faktisk verre for dem. Det aller beste er å se på fra avstand.” Jeg sa det rolig, og personen svarte: „Å, det finnes altså andre måter å være glad i noen på” — og puttet kjeksen tilbake.
Å bry seg på ordentlig er ikke å gå tett på, men å stå stille og se fra avstand. Hihihi, det finnes mange måter å være glad i noen på.
