Didi flyr med sangsvanen Goni, som drar av sted for å overvintre et sted der det er varmere.
I våtmarken Eulsukdo, der elva møter havet, ser hun stille på hvem som bor der, og hva menneskene gjør for alle disse vennene.
Til slutt tar hun farvel med skapningene i mudderlandet — det er Didis observasjonsdagbok fra reisen sammen med trekkfuglene.
Før det blir enda kaldere — av sted!
Ute i snøen flakset en stor fugl med vingene — og jeg lettet med en gang ved siden av ham.
Under føttene er alt snøhvitt. En kulde der det føles som om luften ville fryse til på flekken bare jeg pustet ut.
„Hei! Jeg heter Goni. Den eldste sønnen i sangsvanefamilien." Fuglen ved siden av hilser kjekt.
I fjor pensjonerte Gonis far seg, og i år leder Goni for første gang familien på vinterreisen — han er den nye lederen. Aller første gang som flokkleder! Du kunne se hvordan skuldrene rettet seg av stolthet.
„Her oppe på tundraen er det altfor kaldt til å overvintre. Vi flyr til varme Eulsukdo. Aaahh, før det blir enda kaldere — skynd dere, kom igjen!" Idet Goni ropte det, ble vingeslagene enda raskere.
I dag sniker jeg meg med på denne vinterreisen. For hvis jeg følger Goni, kan jeg se den øya de snakker om, helt nede ved enden av elva.
Underveis på himmelveien møtte vi en stokkandfamilie
Da jeg steg opp over skyene, var hele himmelen full av fugler.
Ikke bare sangsvaner. Fugler jeg ikke engang vet navnet på, flyr i rekker — alle slår iherdig med vingene samme vei.
„Se! De flyr alle sammen til Eulsukdo for å overvintre." Goni peker med vingen til siden.
Så roper han med en glad stemme: „Hei stokkanda! Lenge siden sist!"
Stokkanden som flyr ved siden av, snur på hodet. „Åja~ Goni, hvordan har du hatt det? Du har blitt leder! Gratulerer!"
„Haha, takk. La oss ha en god vinter denne gangen også." Goni smiler litt sjenert, og bare det å se det gjorde meg varm om hjertet.
Selv en ny vei føles tryggere når en venn flyr ved siden av deg. Jeg ble bare i godt humør og fløy enda kraftigere.
Der elva og havet møtes, blir det visst en øy
Gonis lillebror smyger seg tett inntil storebror og spør: „Storebror, hva slags sted er det vi flyr til, det Eulsukdo?"
„Det er en øy ved munningen av Nakdong-elva. Elva starter oppe i Gangwon-do, renner langt langt nedover og møter sørhavet akkurat der."
Jeg spisset ørene jeg også. En elv som møter havet — hvordan ser et sånt sted egentlig ut?
„Når elvevannet har rent lenge, blir det sakte saktere og saktere. Da synker jorda og sanda som det bærer med seg, rolig til bunns og legger seg. Lag på lag bygges det opp til en øy — og det er den de kaller Eulsukdo." Goni peker ned med vingen.
En øy som elva selv har bygd opp av jord!
Fordi det er et sted der ferskvann og saltvann blandes, sier de at det lever alle slags skapninger der som du ikke ser noe annet sted.
„Hva? Storebror, er det kanskje den øya der?" spør lillebroren med ivrig stemme.
„Ja! Vi er nesten framme. Der er Eulsukdo." Før Goni rekker å snakke ferdig, skyver en grønn øy seg opp under føttene. Wow, midt i elva, bare på egen hånd!
Jeg så stille inn på hvem som bor i våtmarken
Da vi landet på øya, ble Goni helt opprømt. „Det er en grunn til at trekkfuglene elsker dette stedet. Våtmarken er godt vernet, så det er virkelig massevis av mat!"
Massevis av mat? Da ble jeg så nysgjerrig på hvem som egentlig bor her, at jeg ikke klarte å holde meg.
I appen WAGZAK JUMP så jeg på „Reise til våtmarken". Jeg ville se skapningene i mudderlandet og ved vannet enda nærmere.
Først tar Goni meg med inn i et lite kratt. „Dette her er saemseom-maejagi. Der elva og havet møtes, vokser den sånn her, i klynger."
Da Goni skraper litt jord til side med nebbet, henger det runde, buttede klumper i røttene. Akkurat som poteter eller søtpoteter, så runde og fyldige.
„Disse rotknollene er det aller beste vi sangsvaner vet om." Goni smatter litt med nebbet, og det ser så fristende ut at det vekker matlysten.
Så er det skjellene sin tur. Goni dulter forsiktig borti et tynt skjell. „Dette er ttijogae. Skallet er mye tynnere enn på andre skjell, så vi kan lett knekke det. Det er virkelig en takknemlig mat for oss!"
Ved siden ligger et tykkere skjell. „Dette er baekhap. Et helt vanlig skjell hjemme hos oss i Korea, og det er masser av dem i Nakdong-munningen også."
Det Goni legger til etterpå, kom som litt av en overraskelse. Skallene av baekhap brukes også til å lage de hvite brikkene man spiller go med. At et skjellskall blir en spillebrikke — så rart, så rart.
I det samme suser noe sidelengs forbi i mudderet. En krabbe! Goni sier: „Den heter chilge. Den graver et hull i mudderlandet og bor der."
Jeg prøver å komme nærmere, men i samme øyeblikk chilge får øye på meg — vips, ned i hullet! Så lynraskt at den er borte før du rekker å blunke.
