Didi går alene inn i skogen og ser stille på ett stort tre.
Litt etter litt finner hun ut hvordan treet lager ren luft, og hva som skjuler seg inne i et felt tre.
Det er Didis skogsdagbok, som slutter med at hun sier takk til treet.
Øyeblikket da jeg tok mitt første skritt inn i skogen
Jeg tar ett skritt inn i skogen, og straks smaker luften helt annerledes.
En lukt jeg aldri har kjent inne i byen. Fuktig jord blandet med en lett, frisk grønn tone — sånn føles det.
Uten å tenke over det, strekker jeg armene godt ut og trekker pusten dypt inn. Nesetuppen blir kjølig, og jeg tenker: åh, så godt det er.
I dag er jeg alene. Jeg har kommet uten venner for å se rolig på denne skogen.
Under føttene rasler bladene. Over hodet faller lyset i små biter mellom løvet.
Jeg stoppet under det aller største treet
Til slutt stoppet jeg foran det aller største treet.
Selv om jeg lener hodet helt bakover, ser jeg ikke toppen. Og stammen er så tykk at de to armene mine slett ikke rekker rundt.
Jeg legger forsiktig håndflaten mot den ru barken. Den kjennes ru, kald og hard.
Hvilke hemmeligheter skjuler seg her inne? Jeg er jo en sånn som aldri klarer å la være å være nysgjerrig.
I WAGZAK JUMP åpnet jeg leksjonen «Trær er virkelig dyrebare». Jeg ville se treet helt nært.
Treet som puster inn og ut
Treet på skjermen puster sakte inn og ut.
Det suger til seg karbondioksidet som svever i luften — slurp — og karbonet som er inni, lagrer det pent og ordentlig inne i kroppen sin.
Og det rene oksygenet puster det ut igjen — pøff.
Å, så det er treet som lager luften?
Jeg trakk pusten dypt inn en gang til.
Oksygenet som dette store treet nettopp pustet ut, det er det jeg trekker inn nå. Helt utrolig fantastisk.
Det var altså derfor luften smakte så annerledes allerede ved skogkanten.
Skrivebordet mitt var faktisk også et tre en gang
Det er ikke bare når treet er levende at det gir oss luft.
Da jeg bladde videre på skjermen, ble treet til et skrivebord, en stol, og til og med en båt og et hus.
Nå når jeg tenker over det, er jo skrivebordet hjemme og stolen jeg sitter på hver dag også laget av tre.
Jeg tar på dem hver eneste dag, men jeg har aldri tenkt over det. Alt dette har en gang vært trær som vokste et eller annet sted i en skog.
Er det greit å felle trær?
Her ble jeg litt bekymret.
Hvis vi bare feller trær for å lage møbler — blir ikke skogen tom og luften dårligere da?
Men skjermen viste meg svaret.
Når et tre blir veldig gammelt, blir nemlig evnen til å suge inn karbondioksid og lage oksygen sakte svakere.
Derfor feller man helt gamle trær og bruker dem, og på samme sted planter man et nytt ungt tre.
Et ungt tre som vokser raskt, drikker mer karbondioksid og puster også ut mer oksygen.
Det går ikke å bare felle, men hvis man feller og samtidig planter og steller skogen, blir den faktisk friskere — slik er det.
Hemmeligheten skjult i tverrsnittet av en tømmerstokk
Men hvor blir det av alt det karbonet som treet har samlet hele livet, når det blir felt?
