Dette er historien om Didis havdrøm.
I drømmen ser hun en skilpadde som har bitt på en plastbit, og hun rekker nesten ut etter en søt blåringet blekksprut — så skjer det!
Når Didi våkner, bestemmer hun seg for å bli en ekte havvokter.
Puh, hånden er hel
„Puh… som tur er, hånden er hel."
Gjett hva jeg gjorde aller først da jeg slo opp øynene?
Jeg så på fingertuppene mine.
I drømmen var jeg akkurat i ferd med å ta på en liten, søt blå blekksprut.
Da ropte noen „Ikke gjør det!" — og jeg våknet med et rykk.
Hjertet banket helt vilt. Oi sann, var alt sammen bare en drøm?
Jeg klemte dyna inntil meg, ble liggende helt stille og kalte frem havet jeg nettopp hadde besøkt, en gang til.
Drømmen startet med en måke med olje på fjærene
Drømmen begynte ved en strand.
Bølgene hørtes så friske ut at jeg tenkte „å, så herlig!", men over hodet mitt baset en måke som om den slet.
Den slo med vingene, men sklei stadig tilbake og fikk ikke ordentlig løft.
Da jeg kom nærmere, så jeg at fjærene var smurt inn i noe klissete.
Havet er så friskt, så hvorfor sliter måken sånn?
Når det lekker olje fra et havarert skip og det fester seg i fjærene, blir vingene tunge og fuglen klarer ikke å fly.
Noe i meg skalv. Hvis det er sånn oppe på overflaten, hvordan er det da der nede?
Jeg trakk pusten dypt og dykket ned under havflaten.
Vakre havdyp — men i munnen til skilpadden…
I begynnelsen var det helt nydelig.
Wow, her er det fremdeles rent!
Mellom de fargerike korallene fløy fiskestim forbi meg, og solstrålene glitret i takt med bølgene.
Jeg pustet nettopp lettet ut, da…
Et lite stykke lenger framme så jeg en skilpadde.
Det satt noe i munnen på den, og man kunne se at det plaget den.
Jeg svømte nærmere og så at det var en gjennomsiktig plastbit.
Den hadde nok forvekslet en plastpose som drev forbi, med en manet og snappet den til seg.
Tenk hvor ille det må ha vært…
Akkurat da hjertet sank i meg, kom det svømmende en redningsperson i dykkerdrakt.
Hen hjelper havets dyr, fortalte hen.
Hen dro plasten forsiktig ut av munnen på skilpadden — og skilpadden svømte fri sin vei videre!
Puh, godt å se.
Det finnes noen som gjør havet vondt, men det finnes også noen som passer på det.
Det som lå skjult i magen til fisken
Jeg svømte et lite stykke til, da jeg plutselig kunne se rett inn i magen til en fisk.
Der inne lå det fullt av bittesmå korn.
Oj, er alt dette plastbiter?!
Plasten vi bruker og kaster, brytes ned til ørsmå biter i havet.
De er så små at vi knapt ser dem, og fiskene tror det er mat og svelger dem.
Havet så friskt ut på utsiden, men inne hadde det det vondt.
En hånd som setter den lille krabben tilbake
Langt der ute fisket en båt krabber med nett.
Men i nota kom det også opp riktig små babykrabber.
Hei, hva blir det av om de tar med så små også?
Jeg så med bankende hjerte at fiskeren én etter én satte de minste krabbene varsomt tilbake i havet.
Hen sa det er for å vente til de blir større og voksne.
For hvert havdyr finnes det en størrelse hvor man får lov til å fange dem, og en tid hvor man ikke får.
De aller minste sendes tilbake så de kan vokse seg store i havet.
Slik er det alltid små venner igjen i havet. Hihi, nå begynner jeg å kjenne havets regler!
Jeg rakte ut hånden — og da hørte jeg „Ikke gjør det!"
Da kom det smygende ut en liten blekksprut fra en sprekk i fjellet.
De blå ringene på kroppen glitret så fint.
„Wow, så søt~ Får jeg bare ta på den én gang?"
Jeg rakte ut hånden uten å tenke meg om.
„Ikke ta på!"
Noen stoppet hånden min i siste sekund.
Den blåringede blekkspruten har vakre mønstre, men bærer et veldig sterkt stoff i kroppen.
